Svar til bekymret mor

Behandling

Besvart: 18.02.2016

Spørsmål:

Jeg har problemer med min datter på 17 år. Hun er deprimert og har begynt å skjære seg opp med glasskår på armene sine, hun nekter å kontakte lege og psykolog. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hjelp!

Svar:

Det er fortvilende å være foreldre når man ser at barna har det vanskelig, spesielt når alle forslag til hjelp avvises. Du forteller at datteren din er deprimert, og du beskriver begynnende tegn på selvskading. Selvskading kan virke svært skremmende på omgivelsene.

Mitt råd til deg er at du ikke skal la deg avvise. Du kan være åpen om din egen fortvilelse og følelse av hjelpeløshet, selv om datteren din ikke ønsker hjelp på nåværende tidspunkt. Du må understreke at dette ikke er ment som en anklage mot henne, eller et ønske om kontroll fra din side, men understreke at det er et uttrykk for omsorg, respekt og kjærlighet. Kanskje kan du søke hjelp for din egen del med tanke på å få råd om hvordan du kan møte datteren din i forhold til de problemer du beskriver. Hun kan selvfølgelig velge å være med, men hvis hun avviser dette, kan du være tydelig på at du likevel vil søke hjelp for din egen del. Kanskje kan god hjelp til deg gjøre det mulig å finne en inngangsport for å kunne hjelpe datteren din i neste omgang.

Selv om hun ikke vil gå til lege eller psykolog kan du også foreslå at hun tar kontakt med helsesøster eller rådgiver, dersom hun går på skolen.

Depresjon fører ofte til tiltaksløshet og følelse av håpløshet. Dette blir ekstra komplisert med diabetes. Det blir selvfølgelig viktig å finne ut om problemene er diabetesrelaterte, om de skyldes andre forhold eller en kombinasjon, men uansett må hun håndtere sin diabetes.

Selvskading er ofte forbundet med skamfølelse og kan være et forsøk på å mestre en vanskelig situasjon. Påført smerte kan være en måte å dempe følelsesmessig smerte på, selv om det er umulig å si noe nærmere om din datters problemer. Det er imidlertid viktig å forstå hva som ligger bak hennes handlinger. Det som kan fortone seg som uforståelig både for henne selv og for omgivelsene kan bli forståelig dersom hun klarer å stole på at noen kan hjelpe henne å forstå. Dette kan ta tid, men det viktigste er at de som står henne nærmest ikke gir opp. Gi uttrykk for at du står der "stødig som et fjell" og at du tåler hennes avvisning uten å gi opp. Ditt ønske er å hjelpe og støtte henne så godt du kan, men også hun må ønske en endring.

Besvart av:

Spesialist i klinisk psykologi

Spesialist i klinisk psykologi, Diabeteslinjen