Tv2.no fortalte nylig om Malin (17) som flasher Dexcom-en sin på Insta. Malin ønsker med dette å ta et oppgjør med det hun opplever som uvitenhet og fordommer mot diabetes. Men utstyrsbildene hennes avler både frafall og hets. Til og med klassekamerater omtaler det medisinske utstyret hennes som «ekkelt». Noen synes attpåtil at pipingen fra Dexcom-en irriterer. Heldigvis får Malin også masse, velfortjente støtteerklæringer.

Tv2 slår opp saken med følgende krigstyper:

«Mistet følgere da hun skrev om diabetes på Instagram».

Mistet følgere? Virkelig? Burde det ikke heller stått:

«Klarte å kvitte seg med verdiløse Instagram-følgere ved hjelp av insulinpumpe».

Du er modig, Malin. Og et topp forbilde i fighten for åpenhet rundt diabetes. Du er nok dessuten – som de fleste barn av «SoMe-revolusjonen» – bevisst på at når du stikker fingrene inn i et vepsebol, så blir du stukket. Uansett om du bruker løsnegler eller ikke. En trist sannhet. Like fullt forbauser det meg at enkelte fortsatt reagerer med sjokk på at dette er normen.

Joda, det er viktig å bekjempe fordommer og uvitenhet. Men handler dette om uvitenhet, eller handler det om Instagram? Sosiale medier er ei lekegrind for trakassering, hets, ekskludering og ynkelig sosial eksperimentering. Det kunne like greit vært ei rimelig veske fra H&M du viste fram. Krenketørste småtroll med kostbar Mulberry-taske ville også da stått i kø for å plaffe løs fra hofta med billig skyts. De er ikke nødvendigvis uvitende om diabetes, det interesserer dem bare ikke. Enkelt og greit. Og mantraet er: «Så lenge dritt kan slenges, så vil dritt slenges».

Denne drittflomkatastrofen har vært ute av kontroll lenge, og den bryr seg ikke det fnugg om hva som står i veien for den.

En annen 17-åring som får gjennomgå i sosiale medier, er Johannes fra Spydeberg. Han er født med en sjelden kromosomfeil, og blir ifølge NRK hetset på appen TikTok med slike beskjeder:

«Æsj så fette stygg du er, drep deg selv jævla cp barn».

«Ingen vil se på det stygge ansikste ditt. Du er et jævla mistfoster tror det er på tide og finne tau».

Jeg trekker fram nettopp Johannes, fordi han så kort, greit og helt genialt oppsummer det vesentlige:

– Det er ikke greit å skrive sånne ting, det er veldig stygt. Men jeg bryr meg ikke om det, jeg har mange andre venner.

Dette gjør også Johannes til et forbilde. Han omfavner sine virkelige venner, og gir en stolt langfinger til resten. Jeg mener dette er noe vi alle kan lære litt av. Akkurat som Malin viser at åpenhet er viktig, viser Johannes at de som ikke tar imot åpenheten heller ikke er verdt å samle på.

Vi har alle våre egne vansker å forsørge, og vi har en tendens til å tro at sosiale medier er en kilde til omsorg og forståelse. Enten det gjelder samlivsbrudd, tørr hud, skattesmell, prostatakreft, ettervekst, diabetes eller neglesprett, så er det faktisk de ekte menneskene rundt oss som er de som bryr seg. Fordi de ser oss, er glad i oss, og er blant de få som fortjener å ta del i vår virkelige hverdag.

Ta godt vare på disse følgerne.


Atle Egil Knoff Glomstad

Sitatfeil i Diabetes 6/2018: I spalten «Litt på siden» i 6. utgave av bladet Diabetes, var det hentet et sitat fra en NRK-sak om Johannes (17). Da bladet gikk i trykken, hadde enkelte ord falt ut av dette sitatet, slik at Johannes sin uttalelse fremstår som helt uten mening.

Vi publiserer derfor petiten i sin helhet her, uten ordmangler.