Sykepleieren fikk Karianne fra smerte til håp

Vi må skru tiden tilbake til 1979. Karianne er fem år og får diagnosen diabetes type 1. Noen minner har brent seg fast. Blant annet lukten av desinfeksjonsprit i forbindelse med sprøytestikk og insulin.

Hun husker også forskjellsbehandlingen når moren hadde bakt vannbakkels. Og ikke minst morens bekymringer.

– Søsknene mine spiste kaker med melis på, mens de jeg fikk spise, var uten. Kakene var tørre og smakte ingenting, foreller Karianne, som nå er 44 år og bosatt i barndomshjemmet på Grefsen i Oslo.

Satte sykdommen på vent

Som 30-åring fikk hun vite at kroppen var i ferd med å kollapse. Legen ved Norsk Diabetikersenter var krystallklar: Pliktoppfyllende Karianne var i ferd med å utvikle nyresvikt og øyeskade. Deretter ventet seks lange år før hun kunne legges på operasjonsbordet for transplantasjon. Hvordan kunne dette skje?

– Legen som fulgte meg opp fra jeg var tenåring, fortalte at jeg hadde en «vanskelig diabetes». Det vil si at den var vanskelig å regulere. Men jeg tror også det heller handlet om prioriteringene mine, og at jeg så på diabetesen som et sant helvete. Jeg tok for lite insulin for å klare å komme meg gjennom skoledagen. Noen ganger utsatte jeg å ta insulin fordi jeg ikke hadde tid. Jeg fortalte ikke de rundt meg at jeg var syk. Dette fortsatte jeg med som voksen. I jobben som barnehagestyrer kunne jeg gå inn i et møte med føling uten å gjøre noe med det. Jeg var en såkalt flink pike som skulle få til alt. Sykdommen skulle ikke forsinke meg. Samtidig tæret en gnagende skamfølelse i underbevisstheten,  fordi jeg visste at det jeg gjorde ikke var bra, forteller Karianne.

Kjefting over sykesenga

En dag sa kroppen stopp. Karianne var 36 år og så syk at hun ville dødd dersom hun ikke fikk ny nyre og bukspyttkjertel innen tre til fire uker. Hun var heldig.

Dagen da hun skulle under kniven på Rikshospitalet, husker hun godt. Noe som gjorde spesielt inntrykk, var kirurgen som kjeftet på sykepleieren inne på operasjonsstua.

– Jeg ble veldig usikker og tenkte mitt der jeg lå klar på operasjonsbordet: Herregud, skal han operere meg, han som ikke engang gidder å hilse på?

Hendelsen fikk henne til å reflektere over egne erfaringer som barnehagepedagog og -styrer.

– Det er mange likheter mellom det å jobbe i barnehage og på sykehus. Det handler om hvordan man ser og møter folk. Hva gjør det med et barn eller en pasient, dersom de opplever seg oversett eller at noen snakker dem over hodet? Mange er ikke bevisste på sin egen oppførsel, fortsetter hun.

Vonde følelser glemt

Året før transplantasjonen fikk Karianne dialyse. Hun visste ikke om det kom til å gjøre vondt, men hun grudde seg. Men hun så seg godt ivaretatt på dialyseavdelingen i Drammen fra første stund. Sykepleieren som møtte henne i døra visste hva hun het, hvem hun var og hennes sykdomshistorie.

– Jeg var skrekkslagen for hva som ventet meg. Hadde hørt rykter om hvor ille det var å gå i dialyse. Ved å bli tatt imot på denne måten, glemte jeg de vonde følelsene og fikk troen på at dette skulle jeg klare. Bare det å høre navnet mitt hadde stor betydning, forteller Karianne.

Humor og fleip

Vi treffer Karianne en dag i desember. Hun har nettopp vært i Ålesund og holdt foredrag for transplanterte og pårørende. De siste åtte årene har hun holdt mer enn 100 foredrag. Flesteparten for helsepersonell, men også for pasienter, pårørende og næringslivet.

Det hele startet med at hun ble oppfordret til å fortelle om tiden fra dialyseavdelingen. Legene mente hun hadde et humør og en stå-på-vilje som hadde stor betydning for at hun overlevde. Det kunne være til inspirasjon for andre.

– Uansett hvor elendig jeg har følt meg, så har jeg klart å fleipe. Det har hjulpet å få fokus bort fra det som skjer, fra de smertefulle undersøkelsene. For innerst inne er jeg livredd. Humor og fleip har også bidratt til å løsne på stemningen i møte med helsepersonell, utdyper Karianne, som forteller at hun på barneskolen var så sjenert at hun knapt åpnet munnen. Hvem skulle tro det nå?

Setter ting i perspektiv

Fleip og humor flettes sammen med mer alvorlige budskap i foredragene, som at helsepersonell må bli mer bevisst på egen oppførsel overfor pasienter. Dette er også tema i boka «Smil det videre» som ble utgitt i 2013, og som handler om Kariannes liv.

– Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger, og det er flere som sier at jeg har skrevet deres historie. Mange kjenner seg også igjen i at det kan være ensomt å leve med en sykdom.

Hvor hentes drivkraften til å reise landet rundt med egen historie?

– Dialysebehandlingen tæret så mye på kroppen at øynene begynte å bli gule, og jeg var sikker på at mine siste timer var kommet. Opplevelsen satte ting i perspektiv, og jeg synes det er ille at folk sliter med å oppføre seg ordentlig mot hverandre. Vi bærer alle på følelsesmessig bagasje, ofte uten å være det bevisst. Bagasjen er like stor for den det gjelder, som min historie er for meg.

Vi har alle noe, men det handler mye om hvordan det vanskelige håndteres. Her tror jeg kanskje min historie og erfaring kan være til hjelp og inspirasjon. Jeg har iallfall tro på budskapet, sier Karianne Viken.