Vidar gikk ned 49 kilo

– Jeg fikk en skikkelig støkk og skjønte at noe måtte gjøres. Slik kunne det ikke fortsette, sier Vidar Hjelm.

Diabetes møter 41-åringen hjemme på Vestby, hvor han lager middag til seg selv, kona Vibeke og sønnen Storm (3). På menyen står stekt kylling, masse grønnsaker og byggryn. Måltidet er et eksempel på hvordan Vidar har lagt om livet sitt.

Sommeren 2017 veide Vidar 122 kilo. Langtidsblodsukkeret var på cirka 12. Blodsukkeret om morgenen lå på mellom 12 og 15. Totalkolesterolet var på mellom 8 og 9. Triglyserider lå på mellom 20 og 100. Listen med medisiner var lang: Janumet, Amaryl, Lipitor, Omacor og Lisinopril. I tillegg gikk han på blodfortynnende Albyl E, og måtte ofte ta Ibux og andre smertestillende tabletter mot vondt i rygg, hofte og nakke. Det manglet ikke på advarsler. Både kona Vibeke og fastlegen hadde sagt fra. Til ingen nytte.

– Jeg syntes jo at jeg hadde det ganske greit. Når du har levd sånn over mange år, så blir det en vane. Man tenker ikke over alt man ikke orker.

En hendelse 24. oktober 2017 skulle endre alt dette. Vidar hadde kommet hjem fra en fest og gikk på badet for å pusse tennene. Plutselig oppdager han at leppa henger. Halve ansiktet er skjevt. Han går inn og vekker kona Vibeke.

– Se på dette. Må jeg kontakte legen? lurer Vidar.

Vibeke, som er sykepleier, hiver seg over telefonen og ringer 113. Noen minutter senere ligger Vidar i ambulansen, som frakter ham til slagavdelingen på Ahus.

Vidar var på sykehuset i fem dager.  Legene fant aldri ut hva som hadde forårsaket lammelsen. Muligens en virusinfeksjon, kanskje kunne det skyldes trekk. Vidar hadde heldigvis ikke slag, men advarselen fra legene til 39-åringen var klar: Fortsetter du sånn som dette, så blir du ikke 45.

– Det var en tøff beskjed å få. Men var det som skulle til for at jeg begynte å ta diabetesen på alvor. Hadde jeg ikke fått den innleggelsen, så hadde jeg ganske sikkert fortsatt på samme måten.

Vidar tok grep. Vekta skulle ned, og han satte seg sitt første mål: Å komme under 100 kilo innen året var omme.

Det første Vidar gjorde, var å endre kostholdet. I begynnelsen var det kona Vibeke som la opp menyen.

– Jeg har jobbet mye med ernæring og personer med diabetes da jeg jobbet på Rikshospitalet, og har god peiling på diabeteskost. De første ukene la jeg opp en meny basert på mengde og en mer riktig sammensetning av mat, forteller Vibeke.

Sunn fornuft

Vidar valgte bevisst å styre unna dietter.

– Jeg har ingen tro på dietter, og følger norske kostholdsanbefalinger. De er vettuge. Før, når jeg handlet mat i butikken, så kjøpte jeg kjøtt og kylling og resten som tilbehør. Nå kjøper jeg grønnsaker og frukt, og har kjøtt og fisk som tilbehør. Jeg måtte bli 39 år gammel før jeg spiste fisk, sier han med en latter.

Parallelt med at Vidar har blitt slankere, har lommeboka blitt feitere.  

– Etter at jeg la om kosten, har vi kuttet matbudsjettet med 40 %. Vi sparer 24.000 kroner i året. Det skyldes i hovedsak at vi planlegger matinnkjøpene mye bedre, og kaster mindre mat enn før.

Vidar ble også mer bevisst på hvordan maten påvirker blodsukkeret.

– Jeg kuttet ut brød, poteter, pasta og ris og spiser havregryn og byggryn i stedet.

Vidar begynte også å bevege seg mer.

– Det første jeg gjorde, var å gå tur tre kvelder i uka. Da gikk jeg ei løype på fem km. Jeg ga et løfte til meg selv om at jeg skulle gå de turene uansett, om det så snødde eller regnet. Det er viktig at du ikke bryter den avtalen du har gjort med deg selv, understreker han.

Resultatet lot ikke vente på seg. Vidar fikk erfare det som mange gjør: at kiloene forsvinner raskt i starten. Etter to uker hadde han gått ned ti kilo.

Nyttårsaften 2017 hadde han nådd sitt første mål. Vekta viste 99,9 kilo.

– Mitt neste mål var å gå ned 20 kilo i løpet av 2018. Jeg hadde også som mål at jeg skulle klare å løpe fem kilometer uten å føle at jeg døde. For hele 2018 var målet å løpe 100 kilometer.

Alt eller ingenting

Vidar sier det selv, han er en «alt eller ingenting»-type. 70 dager inn i det nye året, hadde han løpt 500 kilometer. Etter seks måneder hadde han gått ned 45 kilo siden oktoberkvelden året før.

– Jeg hadde ikke lenger vondt i nakke, rygg og knær, og sov godt om natta, noe jeg ikke hadde gjort på mange år. I tillegg deltok jeg i løpet Barskingen, forteller Vidar.

– Var du noen gang fristet til å kaste inn håndkleet?

– Ja, mange ganger. Det har vært beintøft i perioder.

I mai 2018 gikk Vidar på en smell.

– Jeg hadde dratt ned inntaket av mat ganske mye, fordi jeg tenkte jeg hadde mye å tære på. Men så gikk jeg på en kjempesmell fysisk og psykisk. Alt var tungt, jeg orket ingenting. Jeg måtte slutte å trene, forteller Vidar.

Men sakte bygde han seg opp igjen.

– Jeg økte matmengden gradvis og gjorde det samme med treningen. Jeg måtte finne den rette balansen mellom kosthold og trening.

Måtte bremse

På samme måte som det var kona Vibeke som støttet mannen gjennom den ekstreme omleggingen, var det også Vibeke som sa at han måtte sette på bremsen.

– For Vidar var det ikke motivasjonssvikt som var problemet, men det motsatte. Han gikk helt inn i bobla si, og så bare det han skulle gjøre: trene og spise. Jeg måtte minne ham på at han måtte ha tid til familien også. Vi kan ikke leve livet etter når han skal spise, sier Vibeke.

For Vibeke føles det godt å ha fått en sunnere og sprekere mann.

– Men det har tatt litt tid å venne seg til den nye Vidar. Jeg husker da vi sto på flyplassen i Barcelona, og jeg ikke fant ham igjen, selv om han sto meter fra meg. Han så jo så annerledes ut, ler hun.

Hvordan ender man opp med en vekt på 122 kilo? Vidar forklarer at kiloene snek seg på gradvis.

– Jeg har alltid vært litt rund, men den store vektøkningen kom det året jeg var i forsvaret. Da satt jeg bare i en beltevogn et år, spiste mye mat og gikk opp 25 kilo. Jeg gikk opp fra 80 kilo til litt over 100 – og siden ballet det bare på seg, forklarer Vidar.

I 2004 fikk Vidar beskjed om at han hadde diabetes type 2.

Beskjeden kom som et sjokk.

– Jeg fikk litt sykdomsangst, og ble veldig redd for hva diabetesen kunne gjøre med kroppen. Men i stedet for å ta det på alvor, så valgte jeg å skyve det til side. Jeg droppet å tenke på det, og tok medisinene når det passet.

Alle kan klare det

I dag er Vidar en helt annen enn han var den oktoberkvelden i 2017. Vekta er på 73 kilo. Langtidssukkeret er på ca. 4,8. Blodsukkeret om morgenen ligger på mellom 4,5 og 5,5. Totalkolesterolet er på ca. 5. Han er symptomfri for diabetes og trenger nesten ikke bruke medisiner. Vidar har kunnet kutte nesten alle medisinene, og går nå kun på 10 mg Ezetimib, for å motvirke effekten av å ha hatt høyt kolesterol lenge.  

Det er lett å tenke at det Vidar har fått til, er uoppnåelig for andre. Vidar er ikke enig. Selv små grep kan gjøre stor forskjell. Han gir følgende eksempel:

– Nå går jeg av på Nationaltheatret i stedet for på Jernbanetorget når jeg kommer med toget til Oslo. Nationaltheatret ligger lenger vekk fra jobben, slik at jeg må gå 25 minutter for å komme på jobben. Bare der har jeg mine 5000 skritt om dagen.

For Vidar har livet blitt et helt annet.

– Nå har jeg overskudd til å leke med sønnen min. I år skal Vibeke og jeg gå Hardangervidda på langs, og jeg skal ta en tur over Besseggen. Det ville vært helt utenkelig for to år siden. Jeg har fått et helt annet liv.