– Trening er alfa og omega

– Hva vil du si er den største utfordringen med diabetesen din?

– Min diabetes ble først tolket som en type 1. Men etter fem år hadde jeg fortsatt egenproduksjon av insulin. Jeg ble gentestet og det viste seg at jeg hadde MODY 3. Fra sykehuset fikk jeg beskjed om at hverdagen ville bli mye enklere. Jeg behøvde bare ta blodsukkersenkende tabletter og slapp sprøyter. Men for en som hele tiden har hatt kvelertak på kontrollbehovet, ble overgangen stor. Å gi slipp på kontrollen var vanskelig.

– Hvordan vil du si at diabetesen påvirker psyken din?

– Psyken min fikk seg en knekk da diagnosen ble endret. Jeg hadde klart å leve et normalt liv gjennom å ha stålkontroll. Nå klarte jeg ikke å slappe av og var redd for å få føling. Jeg følte at det raknet helt, og turte ikke dra på løpetur med blodsukker på 4,5.

– Hvor åpen og synlig er du?

– Jeg er ganske åpen og synlig i den grad at de som er rundt meg vet at jeg har diabetes. Jeg er ikke den som roper høyest at jeg har diabetes, men jeg skjuler ikke blodsukkermåleren heller. Det er viktig at kolleger vet det, slik at jeg kan si fra når jeg ikke føler meg helt bra.

Hva motiverer deg?

– Samboeren min motiverer meg masse. I tillegg blir jeg motivert av å ha god sykdomsinnsikt. Det minimerer risikoen for komplikasjoner og gjør at jeg kan leve et langt og godt liv med god livskvalitet. Jeg vil ikke at diabetesen skal hindre meg i å være med på ting.

– Hvordan har diabetesen din påvirket kostholdet ditt og forholdet til mat?

– Da jeg fikk type 1-diagnosen, ble jeg opptatt av å spise mat med lite eller langsomme karbohydrater. Det har jeg fortsatt med også etter at diagnosen ble endret. Diabeteskosthold er sunt for alle. Men jeg er opptatt av å kose meg også. Det må være lov å unne seg en kanelbolle.

– Hva med fysisk aktivitet?

– Da diagnosen ble endret, gikk jeg fra å trene masse til ikke å trene i det hele tatt. Det tok tid før jeg skjønte hvordan jeg skulle få gjennomført en treningsøkt uten å bli helt febrilsk og kaste i meg masse mat. Til slutt fikk jeg lov til å halvere dosen med Amaryl og da gikk det mye bedre. I dag er jeg aktiv, og løper tre–fire ganger i uka, går på ski og på turer i fjellet. I tillegg til løpingen trener jeg styrke.

– Hva har du møtt av fordommer og uvitenhet?

– Utfordringen har kanskje mer vært mine egne fordommer. I begynnelsen av forholdet var jeg redd for å fortelle samboeren min at jeg hadde diabetes. Da jeg fortalte det, sa han bare «Alle har vi skavanker».

– Hva er det beste du har opplevd?

– At jeg føler meg frisk. Jeg blir godt fulgt opp og det er flott. I jobben opplever jeg at sykdommen min er en fordel. Når jeg sitter sammen med pasienter som får en kjip beskjed, så kan jeg være en støttespiller hvis reaksjonen kommer. Jeg har opplevd det selv og vet hvordan det er.

– Og det verste?

– Da diagnosen ble endret. De første månedene målte jeg meg tjue ganger om dagen. Etter seks måneder var jeg til kontroll hos en diabetessykepleier. Hun sa til meg at «nå har det gått et halvt år, nå må du slutte å måle deg så ofte.» Der og da skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle klare det. Nå måler jeg kanskje fem ganger om dagen, ofte mindre. I dag vil jeg ikke si at psyken min er påvirket av diabetesen.