De aller fleste barn med diabetes har type 1. Da slutter bukspyttkjertelen i løpet av kort tid å produsere insulin, og kroppen blir derfor helt avhengig av å få tilført det blodsukkersenkende hormonet utenfra – med penn eller pumpe. Det som fram til da var en naturlig prosess som en frisk kropp tok det hele og fulle ansvaret for, er med ett blitt noe barnet – og foreldrene et stykke på vei – må ta ansvaret for selv. Hver dag, livet ut.

Sitat

Datteren eller sønnen din er langt fra alene. Mange har opplevd det samme som dere

I et liv med diabetes henger alt sammen med alt: Hva, hvor mye og hvor ofte du spiser og drikker, hvor mange og hvilke karbohydrater du får i deg, fysisk aktivitet, stress, sterke følelser, til og med forelskelse … Ingen dager er like, og ingen liv er like. Det som passer andre, trenger ikke være din løsning. Å mestre et liv med diabetes handler derfor mye om å høste – og kombinere – generell kunnskap og egen erfaring.

Når et barn får konstatert diabetes, opplever gjerne både barnet og resten av familien situasjonen som tung og vanskelig: Hvordan vil det bli på skolen, i barnehagen, i venneflokken, bursdagsselskap, på ferier og turer, overnattinger hos venner ? Hvordan skal vi unngå følinger (for lavt blodsukker)?

Ikke minst for foreldrene kan dette virke overveldende med en gang, men da er det desto viktigere å beholde roen og sørge for at barnet får en god start på det som etter alle solemerker er noe det skal leve med resten av livet. Barnet må bli trygg og fortrolig med den nye situasjonen – og ikke komme skjevt ut. Her spiller selvsagt helsepersonell en viktig rolle, men viktigst er de foresatte.