– Du er ikke alene, mange andre unge med diabetes går gjennom det samme som deg!

Gratulerer som ny leder av Ungdiabetes! Hvordan føles det?

– Tusen takk! Det føles utrolig inspirerende å bli den nye lederen av Ungdiabetes. Jeg er virkelig begeistret for muligheten til å bidra til vårt fellesskap og jobbe for å gjøre en forskjell i livene til de som lever med diabetes. Jeg ser frem til å samarbeide med det nye styret og resten av forbundet. Dette er en spennende reise, og jeg er klar for utfordringene og gledene som kommer med det! 

Hva gleder du deg mest til å ta fatt på? Er det noen områder det nye styret er spesielt opptatt av å jobbe med?

– En av mange ting jeg gleder meg til er å sette fokus på psykisk helse i sammenheng med diabetes. Å ta vare på den psykiske helsen når man lever med diabetes er sentralt, og jeg er fast bestemt på å arbeide for å øke bevisstheten om dette viktige aspektet. Å gi folk de verktøyene de trenger for å takle de psykiske utfordringene knyttet til diabetes er en av mine prioriteringer, og jeg er spent på muligheten til å ha en positiv innvirkning på livene til våre medlemmer.

I tillegg vil jeg passe på at vi fortsetter å skape de gode arrangementene og møteplassene som de tillitsvalgte og organisasjonen trenger. Å samle mennesker som deler lignende utfordringer og erfaringer kan være utrolig styrkende. Jeg har selv kjent på hvor viktig disse møteplassene kan være, da mitt første møte med Ungdiabetes ga meg en følelse av fellesskap, forståelse og støtte som var uvurderlig. Derfor er det en personlig prioritet for meg å sikre at andre også kan oppleve den samme tryggheten og positiviteten i våre arrangementer.

Er det noe du gruer deg litt til?

– Ja, det er absolutt en del av dette som jeg gruer meg litt til. Å ta over som leder i en organisasjon som Ungdiabetes, spesielt etter en så dyktig leder som Katrine, kan være litt skummelt. Jeg har enorm respekt for hennes arbeid og det store bidraget hun har gitt til. Å skulle følge i hennes fotspor er en utfordring i seg selv.

Samtidig ser jeg på dette som en mulighet til å bygge videre på det flotte arbeidet som allerede er gjort. Jeg vil jobbe tett med det nye styret og resten av organisasjonen for å sikre en jevn overgang og for å dra nytte av den erfaringen Katrine har delt med oss. Jeg tror det er viktig å omfavne utfordringene som en del av lederrollen, fordi det er gjennom disse utfordringene vi kan vokse og utvikle oss videre.

Så selv om det er litt skummelt, er jeg samtidig veldig motivert for oppgaven. Jeg har stor tro på vår evne til å fortsette å gjøre en positiv forskjell i livene til de som lever med diabetes, og jeg ser frem til å ta fatt på dette spennende kapittelet.

Fortell litt om det nye styret til Ungdiabetes.

– I år har vi fått inn fem nye styremedlemmer, nemlig Emma, Marta, Jonas, Haakon og Maria. Dette representerer en betydelig og spennende endring i styret. Sofie og jeg har sittet i styret i omtrent ett år, så vi betraktes alle som relativt nye i disse stillingene. I tillegg har Emma overtatt rollen som nestleder, og jeg ser virkelig frem til det nære samarbeidet med henne i tiden som kommer. Jeg er veldig positiv til at denne gruppen vil kunne utfylle hverandre på en svært produktiv måte. Hver av dem bringer unike interesser og perspektiver til bordet, og de har alle vist en betydelig grad av engasjement og dedikasjon til vår organisasjon. Sammen tror jeg at vi kan oppnå store ting, og jeg ser virkelig frem til å se hva denne dynamiske gruppen av nye styremedlemmer vil bringe til vårt fellesskap og organisasjonen som helhet.

– Hvordan opplevde du det selv å få diabetes?

– Vel, jeg ble diagnostisert med diabetes da jeg var bare ni år gammel, så jeg husker ikke mye fra den tiden nå. Men jeg tror ikke at diabetes var like ukjent for meg som det var for mange andre. Min pappa fikk diabetes type 1 litt over et år før jeg fikk det. Sykdommen var derfor ikke så fremmed for meg, men likevel likevel noe helt annet enn det en niåring er vant til.

Den dagen jeg ble innlagt på sykehuset i Bodø, hadde jeg utallige spørsmål og bekymringer. Jeg følte med mamma og pappa, som måtte prøve å holde meg rolig og guide meg gjennom denne store forandringen. Jeg tror det var like sjokkerende for dem, om ikke enda mer, enn det var for meg å få diagnosen.

En ting som fremdeles sitter sterkt i minnet mitt fra den dagen, er hva mamma sa til meg da jeg kom med alle mine spørsmål og bekymringer: «En ting om gangen.» Dette sitatet har siden vært min motivasjon for å takle ikke bare diabetes, men alle utfordringer i livet. Det betyr så mye for meg at jeg faktisk har det tatovert på armen i hennes håndskrift.

Jeg kan også huske perioder fra barneskolen da jeg virkelig ble lei av hele sykdommen. Det var en tid da jeg skulle måle blodsukkeret ved middagstid, men jeg gikk ut i gangen og ventet i ett minutt før jeg kom inn på kjøkkenet og løy om blodsukkernivået mitt. Dette ble selvfølgelig oppdaget etter en stund, og det var en ufornuftig ting å gjøre. Det hadde ingen store konsekvenser for helsen min den gangen, men når jeg ser tilbake på det nå, kjenner jeg litt ubehag over hvor dumt det var av meg. Men igjen, jeg var ikke så gammel på den tiden, så jeg innså jo ikke den gang hva konsekvensene kunne vært. 

Hva har du strevd mest med når det kommer til diabetesen din, og hva synes du har gått fint?

– Jeg har tydelige minner om en tid da jeg ikke ønsket å snakke om eller avsløre for andre at jeg hadde diabetes. Jeg kan huske hvor fast bestemt jeg var på å holde min diabetes privat. Jeg ønsket ikke at den skulle definere meg eller sette meg i en sårbar posisjon for andres fordommer. Den skulle ikke være noe som man kunne se på meg at jeg levde med, og jeg ville ikke at noen skulle legge merke til det. 

Likevel, over tid, begynte jeg å forstå at å holde det helt skjult ikke alltid var den beste løsningen. Selv om diabetes ikke definerer meg, er det situasjoner hvor det er viktig at andre er klar over den. Dette er spesielt viktig for min egen sikkerhet, da folk rundt meg trenger å vite hvordan de skall reagere i tilfelle av hypoglykemi eller andre nødsituasjoner. Å åpne opp om min diabetes var ikke bare en vei til å akseptere den, men også en måte å hjelpe andre og skape et støttende og inkluderende miljø. Å dele min historie har også tillatt meg å hjelpe andre i samme situasjon, og det har vært utrolig givende.

Hvis du skal gi ett godt råd til andre unge med diabetes, hva vil det være?

Hvis jeg skulle gi råd til andre unge med diabetes, er det to avgjørende ting som jeg tror er viktig å huske på:

1. Finn ut hva som fungerer for akkurat deg: Etter snart 14 år med diabetes har jeg erfart at ingen diabetes er identisk. Vi er alle unike, og derfor kan det som fungerer for én person, ikke nødvendigvis fungere for en annen. Det er viktig å eksperimentere, lære og tilpasse din egen tilnærming til diabetesomsorgen. 
2. Du er ikke alene: Diabetes kan noen ganger føles som en ensom kamp, spesielt når blodsukkeret svinger som en berg-og-dal-bane, eller når du blir frustrert og lei av sykdommen. Men vær alltid klar over at du ikke er den eneste som opplever disse utfordringene. Mange andre unge med diabetes går gjennom de samme følelsene og prøvelsene.

Hvordan ble du engasjert i Ungdiabetes?

Mitt første møte med Ungdiabetes fant sted på et ungdomskurs i regi av Ungdiabetes Nordland i 2015. Jeg kan tydelig huske at da invitasjonen først kom, hadde jeg ingen interesse av å delta. Hvorfor skulle jeg bruke tid på å møte andre som også levde med denne kjipe sykdommen? Det virket meningsløst for meg. Jeg husker at mine foreldre presset meg til å delta og forsikret meg om at hvis jeg virkelig ikke likte opplevelsen, trengte jeg ikke å delta i noe lignende igjen. Derfor var det med en viss nervøsitet og motvilje at jeg deltok på det første kurset.

Men da jeg kom hjem den påfølgende søndagen, var jeg en helt annen person enn da jeg hadde dratt. Jeg hadde fått oppleve følelsen av fellesskap, hvor vi alle hadde diabetes, og de som ikke hadde sykdommen på kurset var de som skilte seg ut. Dette var første gangen jeg kunne sette meg ned og snakke med andre som virkelig forstod hva jeg gikk gjennom. Det var en veldig positiv og givende opplevelse.

Etter dette kurset deltok jeg på alle de arrangementene og samlingene som jeg kunne, men det var ikke før i 2019 at jeg ble med i styret i  Ungdiabetes Nordland. Den enkle grunnen til at jeg ikke hadde blitt med tidligere var at det ikke var noen åpning for meg i Nordland før da. Så vidt jeg husker, hadde ikke Nordland problemer med å rekruttere medlemmer til styret sitt, og på den tiden hadde de allerede et fullt besatt styre, noe som var flott. Jeg fikk muligheten til å delta allerede i 2018, men på det tidspunktet hadde jeg ikke tid og overskudd til å engasjere meg på den måten. I ettertid er jeg faktisk takknemlig for at det tok tid før jeg ble en del av Ungdiabetes, for jeg tror det har vært til mitt eget beste.

Hva er det beste med å være med i Ungdiabetes?

Fellesskap - vennskap som varer livet ut. Uten tvil. 

I Ungdiabetes har jeg funnet mennesker som deler min opplevelse, som forstår de unike utfordringene og gledene som følger med å leve med diabetes. Dette fellesskapet har gitt meg en uvurderlig støtte og forståelse som jeg ikke har funnet andre steder. Det er en trygghet i å vite at jeg ikke er alene i mine opplevelser og bekymringer. Jeg har bygget sterke vennskap med likesinnede som jeg vet vil være der gjennom tykt og tynt, og som deler gleden av små og store triumfer i hverdagen med diabetes.

I tillegg har Ungdiabetes gitt meg muligheten til å bidra til noe større enn meg selv. Som frivillig har jeg kunnet være en del av et fellesskap som jobber for å gjøre en forskjell for mennesker som lever med diabetes. Det er noe ganske givende med å hjelpe andre og skape endringer i samfunnet vårt, spesielt når det kommer til å øke bevisstheten om diabetes og arbeide for en bedre hverdag for de som berøres av denne sykdommen.

Så, det er kanskje fellesskapet og de livslange vennskapene som stikker seg ut som det aller beste med å være med i Ungdiabetes. Det gir en følelse av tilhørighet og en mulighet til å gjøre en positiv innvirkning på både ens eget liv og samfunnet som helhet.

diabetes.no/mer/ungdiabetes/