Solen skinner på Toten i juni 2021. Kristin Hansen snører på seg turskoene, og gleder seg til en dag i lysegrønn skog sammen med en venninne. Det er blitt mange fotturer denne våren. Kristin har hatt diabetes type 2 siden begynnelsen av 2000-tallet. Hun har aldri helt fått kontroll på blodsukkeret eller lykkes med å endre livsstil.  

Inntil nå. Noen måneder med legemiddelet Ozempic har gitt etterlengtede resultater. Tjue kilo er borte. Blodsukkeret er nede. Kroppen er lettere, og turgleden stor.

– Jeg var fornøyd med livet. Endelig hadde jeg fått bedre kontroll på blodsukkeret. Dessverre skulle det vise seg at min diabetes hadde utviklet seg for langt, sier hun.

Når Kristin kommer hjem og tar av seg skoene, ser hun blodflekker på sokkene. Hun har ikke kjent noe mens hun var ute.

Nedsatt følsomhet   

Nedsatt følsomhet i tær og føtter er en vanlig senkomplikasjon av diabetes. Høyt blodsukker over tid, slik Hansen har hatt, kan skade de små blodkarene som forsyner nervene, og dermed også selve nerven. Dette kalles diabetisk nevropati.

Kristin oppdager en blemme på venstre lilletå og et gnagsår på høyre hæl. Hun er utdannet hjelpepleier, og steller sårene slik hun hadde lært: Luft, bandasje og la kroppen hele sårene i fred.

– Hvis jeg hadde visst hvor farlig en liten rift eller blemme kan være for en med diabetes, ville jeg nok tatt det mer seriøst. Men fotsår hadde aldri vært et tema i møte med lege eller sykepleier, forteller Kristin.    

Sårene grodde ikke. Dette er også en vanlig følge av diabetes. Høyt blodsukker og dårlig blodsirkulasjonen svekker immunforsvaret. Sår gror saktere, samtidig som risikoen for infeksjon øker.

Søsteren til Kristin sa at sårene så stygge ut, og ville ha henne til lege. Men Kristin hadde ikke spesielt vondt. Dessuten hadde hun hatt sår på føttene før, og de hadde grodd av seg selv.

Tok det ikke på alvor

En drøy måned etter skogsturen verket sårene voldsomt. Kristin hadde høy feber og følte seg elendig. Lilletåen var lilla. Da dro hun til legevakten.

Legen sendte henne hjem med antibiotika, og beskjed om å ta kontakt med fastlegen om et par dager. Han formante også om å ta bedre vare på blodsukkeret.

– Jeg oppfattet det som om fordi jeg hadde diabetes type 2 og blodsukkeret mitt var høyt, kunne jeg ikke vente annet. Han tok ikke sårene på alvor, mener Kristin.

Slikt hadde hun opplevd før: Helsepersonell som anser diabetes type 2 som en «mild» sykdom. Fagfolk som ikke vet at risikoen for senkomplikasjoner er den samme som for diabetes type 1.   

Måtte amputere

Dagen etter legevaktbesøket var Kristins lilletå svart. Blodforgiftning. Til sykehus straks. Hasteamputasjon av tå. Det sto om livet.  

– Det er kjedelig å miste en tå, men jeg tok det ikke altfor tungt. Jeg hadde jo ti av dem, påpeker Kristin.   

Men hun hadde bare to ben, og det var infiserte sår i begge. Legene opererte Kristin igjen og igjen – i alt 18 operasjoner på to måneder.    

3. september 2021 måtte Kristin amputere venstre ben.

Ti dager senere fjernet legene høyre ben.

– Forferdelig. Det er en opplevelse jeg ikke unner min verste fiende, sier hun. 

500 amputasjoner årlig

Hvert år må rundt 500 mennesker amputere hele eller deler av foten som følge av diabetisk fotsår. Det er en enorm påkjenning fysisk og psykisk.

Hver amputasjon koster samfunnet én million kroner. Operasjonen skjer nesten alltid etter lang og kostbar behandling for å redde kroppsdelen. I tillegg kommer kostnader knyttet til sykefravær og uførhet.

Mange amputasjoner kunne vært unngått med bedre forebygging og riktig sårstell. Første bud er å sjekke føttene på årskontroll hos legen. Neste er regelmessig behandling hos fotterapeut.

Ingen refusjon for fotterapi

Fotbehandling må betales av egen lomme. Det gis ingen refusjon.  

– Hvis jeg hadde visst det jeg vet i dag, ville jeg gått til fotterapeut. Samtidig har jeg alltid hatt trang økonomi, så det er ikke sikkert jeg ville hatt råd. Vi er mange som har det slik, understreker Kristin.

Fem år har gått siden den skjebnesvangre skogsturen. Det har vært desperasjon og fortvilelse, men også mestring og glede.

Én måned etter amputasjon ble Kristin skrevet ut fra sykehus og sendt til rehabilitering på Landaasen. Hun måtte lære seg å leve og bevege seg i verden uten ben. Hjelpemidlene sto klare: Proteser og rullestol. Det tok 1,5 år med beinhard jobbing før Kristin kunne flytte hjem.

– Jeg bestemte meg tidlig: Jeg skulle opp og gå. Jeg er veldig takknemlig for mine lånte ben fra NAV, selv om jeg aller helst skulle vært dem foruten.    

Slik skal du iveratas 

Alle mennesker med diabetes skal få undersøkt føttene på årskontroll. Dette er for å avdekke nevropati (nerveskade), og vurdere risiko for fotsår. 

For personer som har moderat eller høy risiko for å utvikle fotsår anbefales forebyggende behandling hos fotterapeut hver tredje eller fjerde måned.

Hvis fotsår oppstår, ta kontakt med lege. Godt sårstell er viktig.  

(Kilde: Nasjonal faglig retningslinje for diabetes)

les også: Artikkel med ekspert - kommer snart