− Virkelig noe helt annerledes

Første uka i juli var det ungdommenes tur til noen flotte leirdager i Sørmarka utenfor Oslo. 15−18-åringene har riktignok måttet tåle litt mer beskjedent solskinn enn barna fikk uka før, men de tar det igjen i strålende innhold, sprelske hormoner, og stort sett harmløs utmatting av ledere som svett blir påminnet om hvordan det var å være tenåring.

− I mangel på insulinproduksjon kompenserer de med andre hormoner, ler leirleder Ragnhild Gjevre andpustent. Blikket hennes jager i fortfilm etter tenåringene, der de som rastløst løv fyker i sikksakk ned mot Syverudtjern. Dagens første bad venter, det spiller liten rolle at det drypper fra himmeltaket.

Å videreføre egen kunnskap

Ana-Sofia Havn, Leah Pettersen og Lotte Kjellin-Smith vil vente litt med badingen. De er alle tre 15 år gamle, på ungdomsleir for første gang, og er allerede ganske proffe i diabeteshverdagen. De fikk diabetes som barn, og er helt enige om at på leir er det ikke bare mye å lære – du kan ha så mye å lære bort også.

− Jeg fikk diabetes da jeg var ett år, så nå har jeg hatt det i 14 år, forteller Lotte. Hjemme på Nesodden har hun vært gjennom det meste et ungt diabetesliv kan by på. Fra pumpe til insulinsjokk, fra insulinsjokk til penn, fra penn tilbake til pumpe igjen, fra manuell måler til CGM. Hele registeret. Med dette har hun også plenty med innsikt som kan deles med andre:

− Det er gøy å kunne videreføre egen kunnskap til andre. Det er for eksempel én her på leiren som har hatt diabetes i bare ett år, så da er det så fint å kunne fortelle om egne erfaringer, stråler hun.

Ana-Sofia følger opp med å fundere, det finnes jo både fordeler og ulemper med tidlig sykdomsdebut:

− Mange har jo rukket å lage et liv uten diabetes, før de plutselig får de i tenårene. Men når det kommer så tidlig som det har gjort hos oss, så har ikke vi rukket å bli vant til et liv uten diabetes, da har diabetesen vokst med oss, presiserer hun.

Mye å holde styr på

Jentene kaster et blikk ned til tjernet fra den lune terrassen vi sitter på, ned dit all actionen er, og hvor badingen krever at blodsukkeret er på minst 7 mmol/l.

− Jeg synes ikke det er spesielt kult, skyter Ana-Sofia inn. − Jeg pleier å legge meg lavere enn det. Hvis jeg skal jobbe meg opp til 7 for å bade, så fortsetter bare blodsukkeret å stige.

Jentene er enige om at det kan være krevende å holde blodsukkeret i sjakk under fysisk aktivitet, som for eksempel bading. Svømming er jo gjerne utholdenhet som får blodsukkeret til å synke, mens trening med høy intensitet kan få blodsukkeret til å stige.

Og her på leir er de jo gjennom alle mulige fysiske utfordringer, som «Farmen light», «Rebusløype», «Bli enda bedre kjent» og den ikke fullt så offisielle øvelsen «Gjemme seg på andres rom etter sengetid». Mye å holde styr på, i tillegg til blodsukkersvingninger, hormoner, og et 40-talls spinnville pumpealarmer.

Lærerikt foredrag om trening og festing

I går var alle deltakerne på et foredrag om nettopp diabetes og trening, og om alkohol. Foredraget ble holdt av Morten Skoland fra Ungdiabetes.

Jentene forteller ivrig om ting de plukket opp her. Om hvordan Mortens egne erfaringer har hjulpet ham til å finne de riktige tiltakene før, under og etter trening, og om hvordan man best kan forebygge risikoer ved alkoholinntak.

− Det var interessant og lærerikt, men helt ærlig så trener jeg ikke noe særlig, ler Leah.

Bodø-dialekten hennes toner fredelig gjennom lufta og slår sprekker i skylaget, sola titter frem igjen, og en dorsk hagehumle lander på Betuliaen ved det runde klappbordet vårt.

− Jeg for min del trener aktivt. Jeg har slitt med mye av det Morten snakket om rundt trening og blodsukker, og jeg kommer til å ta med meg like mye av det han sa videre, sier Ana-Sofia og myser smilende mot det nyvåkne solstreifet.

Oslo-jenta understreker kjapt at det ikke bare er foredraget hun kommer til å ta med seg videre:

− Man lærer jo hvordan alle andre takler forskjellige situasjoner, og da får man nye ideer til hvordan man kan takle egen situasjon. Selvsagt er jo alles diabetes forskjellig, men man tar forskjellige småting fra forskjellige steder, og så finner man det som passer for seg, poengterer Ana-Sofia.

Anbefaler det 100 prosent

Ana-Sofia, Leah og Lotte er sikre på at de vil komme hjem med mye fullere bagasje enn da de dro hjemmefra. Det må gjøres plass til masse minner, kunnskap og nye vennskapsbånd. Men eventuelle nerver og usikkerhet som var med da de kom hit, det gikk kjapt i restavfallet og har nok frigjort litt ekstra plass til hjemturen:

− Jeg var litt nervøs i starten, og redd jeg ikke skulle bli kjent med så mange. Men jeg har jo aldri vært på et sted med så mange andre som er som meg, så det ble jo helt annerledes − og utrolig gøy! sier Lotte.

− Helt enig. Jeg er egentlig ikke den som alltid tar initiativet til å prate med andre, men det er så mye bedre her hvor vi har så mye til felles. Jeg anbefaler sommerleir 100 prosent, overbeviser Leah.

− Vi kommer til å holde kontakten med mange, det er helt sikkert. Det er fint å ha blitt kjent med så mange mennesker som relaterer til samme hverdagsopplevelser. Men det er jo også uvant og litt rart å havne i helt nye situasjoner med helt nye mennesker, sier Ana-Sofia. Blikket hennes følger humla som plutselig tar sats og letter fra Betuliaen. Den er nok såre enig i det siste hun sa, der den dorskt forsvinner ut på fortsatt ensom pollenjakt.