Diabetes i 70 år

– Familien har vært viktigst

– Det viktigste for behandlingen min har vært familien, sier Rune Magnussen. Det 70 år lange livet hans har tålt en støyt, etter at han fikk diabetes bare ett år gammel. Oppskriften: Måtehold og nøyaktighet.

Av Tonje Pedersen

NESTEN 50 ÅR: Rune og Randi Magnussen har vært gift i 45 år. Randi lærte diabeteskosthold av svigermor da de slo seg sammen.

Foto: Jan Inge Haga

Send sidens lenke til en venn

Det er en regnfull høstdag på Hundvåg utenfor Stavanger. På den lille øya nær byen, med bare en bru mellom sentrum og øysamfunnet, begynner ekteparet Rune og Randi Magnussen å finne seg til rette etter at de pakket ned huset på Østlandet for å flytte vestover til datter og barnebarn.

Mens Rune snakker, serverer Randi noe godt til kaffen. Hun har vært Runes støttende kone i 45 år. Da Randi kom inn i familien, fikk hun god opplæring om kosthold av svigermoren, og hun har fulgt det samme opplegget siden. 

– Jeg lærte veldig mye av svigermor. Hun bodde vegg i vegg med oss og hadde alltid en hjelpende hånd hvis vi trengte det. Hun kunne så mye om mat og oppskrifter at jeg aldri følte at det var vanskelig. Hele familien har spist som Rune, og jeg har alltid laget egne bursdagskaker som han kunne spise, forteller hun.

– Randi har vært ved min side i snart 50 år og har betydd alt. Hun er nøyaktig i det jeg spiser og passer på meg, smiler Rune.

Holder seg i form

Rune og Randi har flyttet inn i en romslig bolig med stor hage. Her jobber de i hagen, bærer ved og pusser opp. Rune har vært i aktivitet hele livet og har fortsatt ingen problemer med å klatre i stige, kløyve ved eller løfte blytunge vinduer på plass. 

– Det har alltid vært viktig for meg å holde meg i form. Jeg har stor tro på at aktivitet hjelper for alle som har utfordringer med helsa. Det er også viktig med måtehold, og så er jeg nøyaktig. Jeg spiser ikke mer enn det jeg skal eller bør. Jeg har vært fryktelig heldig med alt. Man hører jo om hva andre med diabetes må gjennom. Hos meg har det bare vært småting, men jeg har jo selvfølgelig lavt blodsukker av og til. Det er alltid noe søtt i lomma mi.

Rune utdannet seg til maskinarbeider i Sporveien og hadde et aktivt yrkesliv. Han jobbet med trikken i 26 år og hadde en god jobb. Heller ikke på jobb var det en utfordring å ha diabetes. 

– Jeg jobbet både dag- og nattskift, men var alltid i form. Det var aldri noen som tenkte på at jeg hadde en sykdom, forteller han.

STERKT MINNE: Søster Olga på Det Norske Hjem for Sukkersyke Barn var viktig for Rune i barndommen.

Foto: Jan Inge Haga

Barndommen

Selv om han er flink til å passe på seg selv i hverdagen, fikk han en dramatisk start som liten.

Bare ett år gammel ble han veldig syk. Det lille barnet fikk høy feber, og moren tilkalte huslegen. Men legen var ikke kjent med diabetes og skjønte ikke hva som var galt med gutten. Til slutt gikk han i koma og ble kjørt i hui og hast til Ullevål sykehus. 

– Mor mente at jeg ble reddet av en sykesøster som jobbet der. Mens de prøvde å finne ut hva som feilte meg, sa søstera at det luktet aceton av meg. Han har nok sukkersyke, sa hun til mor og de andre på sykehuset.

Diabetes var ikke ukjent for familien Magnussen da Rune fikk det som liten. Besteforeldrene mistet tre barn i sukkersyke. Alle døde like før insulinet kom til Norge. 

– Da de oppdaget hva som feilte meg, ble jeg sendt til Det Norske Hjem for Sukkersyke Barn. Jeg var så heldig som kom der. Jeg tror det gjorde at jeg fikk en veldig god start i livet, og at familien min skjønte hvordan vi skulle få dette til, sier han.

Søster Olga

På Det Norske Hjem for Sukkersyke Barn fant han likesinnede som ble nære og gode venner. 

– På hjemmet var søster Olga den viktigste for meg. Hun var så god med oss barna. Jeg husker spesielt godt en gang da jeg var liten. Jeg var på hjemmet og var veldig dårlig, lå og kastet opp på rommet. Hun tok meg inn i sin seng for å passe ekstra godt på meg. Jeg tror nok at hun brydde seg veldig mye om oss barna, for vi ble nært knyttet til henne alle sammen.

Minnene om besøkene på hjemmet er fortsatt sterke og har betydd mye for ham. Han husker at barna sto i kø for å få sprøyter; tjukke, lange sprøyter som måtte kokes for å desinfiseres. Sprøytene var så vonde at moren måtte legge ham over kneet og låse fast beina for å sette sprøyta.

Men ikke minst husker han søster Olga; varme, rause søster Olga som gjorde det hun kunne for å hjelpe barna. Hun dro til og med til fjells med dem, alene som voksen inne på en seter. Tårene renner mens han snakker om henne og den omtanken hun alltid hadde for barna som var der. 

– Da hun døde for noen år siden, fikk jeg ikke beskjed og mistet dessverre begravelsen. Det er så trist å tenke på.

SAMMEN: - Randi har vært ved min side i snart 50 år og har betydd alt, sier Rune.

Foto: Jan Inge Haga
Hele familien har spist som Rune, og jeg har alltid laget egne bursdagskaker som han kunne spise.
Randi Magnussen

Måtehold og forsiktighet

Rune vokste opp før «Coca-Cola-tiden», som han kaller det. Det var en tid da kosthold og måtehold hang sammen og folk var forsiktige med økonomien. For Rune ble all mat veid etter antall gram per potet eller brød, han spiste lite mat med sukker og fulgte en nøyaktig diett. 

– Jeg klarer ikke å huske at jeg var sulten. Det tror jeg ikke at jeg var heller. Jeg spiste det som fungerte bra for meg. Den gang fantes det ikke noe hurtigvirkende insulin. I dag tror mange at de kan spise og drikke hva de vil og bare sette hurtigvirkende insulin etterpå. Jeg fikk sprøyte morgen og kveld og klarte meg med det. Jeg hadde sjelden følinger, forteller han.

– Som diabetiker må vi lære oss å ta hensyn. Så enkelt og så vanskelig. Den dama som luktet aceton på sykehuset reddet livet mitt. Jeg har vært heldig!